100 år siden sist

Her ser vi inn til Lepramuseet.

Ikke siden sist jeg drakk kaffi ute. Men det er nesten 100 år siden det var så  mye snø så  lenge i gatene i Bergen.

Jeg drikker mest kaffi hjemme-  og på jobb. I går var unntaket, og jeg var ute med noen stilige damer på utestedet Folk og røvere. På linken kan du lese om historien til dette fine stedet.
Inne på Folk og røvere fant vi den fineste sofaen å sitte i, den hadde jeg lyst å ta med hjem.

Men det morsomste var tapeten! Folk snakker om å sitte og stirre i veggen. Med en slik tapet hadde jeg fort følt meg  stirret i senk tilbake viss jeg kom i skade for å bli sittende og glo for lenge....

Og baren har de også illustrert med den stirrende tapeten:

Å løsne en nøkkel fra isens grep

Jeg og niåringen gikk kveldstur og fulgte venninnebesøket hjem - et stykke på vei. Og mens vi var ute på tur dro far ut med bilen....og låste døra etter seg. I min lomme lå ingen nøkler da vi kom hjem til låst dør.

Vi har en ekstranøkkel liggende bak huset, under dørmatten til kjellerinngangen...
Men det er vinter i Bergen
-veldig vinter fortsatt

Da vi tok vekk dørmatta lå nøkkelen der- helt nedfrosset under isen.
Hva skulle vi hakke på isen med for å få løs nøkkelen?

I hagen lå alt nedsnødd.
Som i dvale under et tykt lag med sne, ingen steiner å finne noe sted.

Juletreet vårt ligger der fortsatt, med dynen godt trukket over seg.
og ved det lille hagebordet vårt har kong Vinter hatt lunsj...

JA!! Bordet kunne vi bruke, mente niåringen. Som sagt så gjort, vi hakket løs med stolbenet ned på isen. Så fant jeg frem en tyvekroning og begynte å skrape....

"Jeg fryser på bena! Får du ikke løs nøkkelen snart?" 
Av en eller annen grunn følte jeg plutselig at vi var med i en film. Om den fortrollede hagen med den magiske nøkkelen. Som det var livsviktig å få løs fra isen.....


Fingrene varmet også opp isen rundt nøkkelen, endelig fikk jeg lirket pengestykket under nøkkelen og lirket den løs......DER!
Inn i varmen
inn til kakao og scrabble.

Isen måtte løsne grepet

La oss slutte å lure på meningen

De Lillos klarer det.
Å si så mye om livet uten å bruke store ord.
Å gi en nerve av mening som skaper en forsoning med de uløste 
spørsmålene i livet.


Det er mesterlig. Poetisk.

Overgrep og motstand

En voldtekt (på vidda)

Kunstneren Rolf Groven har stadig kommentert sin samtid. Dette bildet er fra 80-tallet og handler om kampen om Alta-utbyggingen. Jeg husker vi hørte på Sverre Kjeldsberg som sang "Det dreie seg om kampen mot at vann blir lagt i rør og for at elva ska bli godt forvalta- av folk i Kautokeino og i Alta." Jeg husker bildene og demonstrasjonene. Motstanden og samene som sultestreiket foran stortinget. Minnene kom sterkt tilbake i dag da jeg så "Kautokeino-opprøret" sammen med klassen min. Filmen er et sterkt historisk dokument om overgrep og motstand.

Kautokeino-opprøret

Når store fjernsynsapparat kommer i hus

Gjett hva som skjer med den STORE kassen den var pakket inn i?

Niåringen finner frem malersaker og legger i vei på den store flaten. Jeg er bare stum av beundring, jeg. 

Masse stor og brun papp MÅ bare bli et bilde! Jeg lærer så mye av niåringen. 

Noen sier "grip dagen", andre "grip penselen."

For de som skal ta det med ro i helgen...

Det er ikke det at jeg skal ut på byen og herje.
Overhodet ikke.
Jeg skal være hjemme i husets lune ro.
Denne sangen har jeg hørt nå og da, den har energi og trøkk.
I dag fant jeg den endelig på nettet, videoen har jeg ikke sett før.
Teksten er vel ikke høylyrikk akkurat, men merkelig fengende på sitt enkle vis..
Og en kan  jo spørre seg om hva videoen vil fortelle.....
utelivets gleder og sorger? .......og farer?
Uansett, for meg feires fredagen hjemme.
Og det er fint. Veldig fint å være hjemme.

Når dører åpnes

Tenk å møte en sånn lanterne på vei inn i huset til noen. Det gjorde jeg i går. Velkommen lyste overalt. Så deilig med venninner man gleder seg til å treffe igjen med en gang man har sagt hadet...
Og på telefonsvareren sang en annen venninne inn på svareren min i dag: "Jeg savner deg, jeg savner deg.."
Lykken er å banke på en dør.

Og den ubesluttsomme katten vil inn igjen!
Se på det blikket, da!

Lykken er når dører åpnes.

Kattens ubesluttsomhet- og min

Hm....vi burde kanskje tatt mer vare på syklene våre, her fra en nysnødd morgen tidligere i februar

Katten vår sover inne om natten, skulle egentlig bare mangle i denne kulden og snøen.... Men så vet han at han må komme seg ut også, smake på livet- lufte poter og hale. Men han vet ikke helt om han vil....så sitter han der på kjøkkengulvet og ser på meg mens jeg lager kaffe...og sulten er han ikke. Jeg skjønner at han vegrer seg litt for å spørre meg om jeg kan åpne opp døren for ham. Han dveler , legger på ørene og ser tungt opp på meg. Da gjør jeg det lett for ham. Litt sånn henslengt går jeg ut og åpner ytterdøren og henter avisen. Han kommer etter. Sakte. Altfor sakte. Jeg står i døråpningen og holder den oppe for ham. -? vil du ikke ut, da? Det blir kaldt, jeg lukker døren. Da skjønner han at han må ta grep. Han løper bort og viser besluttsomhet, jeg åpner for han igjen og han har tatt avgjørelsen. 

Ut.

Og jeg smiler for meg selv og tenker på min egen ubesluttsomhet som jeg må forholde meg til ofte. Og det er først når det NESTEN er for sent at jeg tar grep...

Vær vår gjest

Mitt første store kick på Disney i voksen alder var da jeg så "Skjønnheten og udyret", tror det var i 91 eller noe sånt. Jeg fikk en a-ha-opplevelse av tegnefilmens kraft og muligheter, rett og slett. Den filmen er fortsatt min favorittfilm av Disney, med Løvenes konge som sterk toer, da.....

Grunnen til at innlegget kommer nå er at jeg ble så inpirert av den herlige

videosnutten på bloggen til Eirin forteller fra filmen Enchanted. Har ikke sett denne filmen, men tror jeg fikk en essens av hva den handler om. Jeg elsker slike opptrinn på film- når de er godt laget!

Og det er ikke rart jeg er i Disney-modus. I går var det karneval på skolen med Disney og Andeby som tema, og jeg gikk rundt som Petter Smart med en lyspære montert i skyggelua. Mannen min hjalp meg med å montere den dagen før og reflekterte litt over en lærers mange oppgaver og plikter.....hehe. Moro var det, hvertfall!

Da får det heller våge seg at jeg i går ettermiddag knuste en av 

mine favoritttallerkner som jeg nå har bare en igjen av. Jeg kjøpte dem i en bruktbutikk i  Haugesund på en av de første besøkene hos svigermor. 

Men nå vet jeg hvorfor den ble knust! Den danset litt for heftig for Belle- 

jmf. filmsnutten ovenfor. 

En lykkelig død, tross alt.

På hjernen i dag

Den snor seg inn og ut av øregangen i et kjør. Snart helg, kjenner
jeg...

Vaffelhjarte på senga

Første kveld med lesestund fra boka Vaffelhjarte sammen med niåringen... Boka er skrevet av Maria Parr og det er bare herlig. Vi leste om en rimelig dramatisk jonsokfeiring der farfar måtte slokke bålet med kumøkk-! "Oj, æsj....." var kommentaren fra niåringen. " Ja, oj....." sa jeg. "Kanskje vi ikke skal lese mer i denne boka?" (jeg sa det bare på tull...!) "JO!" Kom det kontant og med fast blikk. Vi skal lese mer i morgen. 

Om sjøbananar i sofaen

Lykke i sofaen i dag. Niåringen har fått månedens Norsk barneblad i posten 


"Kva likar fantorangen alle best å ete?" leser hun høyt.
"A: Eple
B: Sjøbananar
C: Pærer"
Jeg: "Men jeg kan jo ikke vite det?"
Hun: "Bare si noe som er veldig rart!"
Jeg: "Ok, det må bli sjøbananar!"
Og det var jammen rett.........;)

Jeg er veldig glad for at foreldrene mine ga et Norsk Barneblad-abonnement til heimen vår. Det er et bra alternativ til Winx og Whitch og deromliggende herligheter....Og mye har forandret seg siden jeg leste bladet som barn.......og ikke minst siden førsteutgivelsen som er avbildet ovenfor til forsiden slik den fremstår i dag. Norsk Barneblad er det eldste bladet for barn i hele verden. Det første nummeret kom i 1887!

Skeiserenn

Skeiserenn

Du startar i dag med storskridaren.

Du veit at du kan ikkje fylgja han,

Men du legg i veg

Og brukar all di kraft

Og held lag ei stund.

Men han glid ifrå deg –

Snart er han heile runden fyre.

Det kjennest litt skamfullt med det same.

Til det kjem ei merkeleg ro yver deg,

Kan ikkje storskridaren fara!

Og du fell inn i di eigi takt

Og kappstrid med deg sjølv.

Meir kan ingen gjera.

Olav H. Hauge

Dette innlegget er særlig tilegnet min far som er 74 år i dag. Hurra!

Bildene er fra turen min hjem til Bergen i går. Jeg  kommer aldri til å slutte å bli fascinert over det å fly, særlig ikke når været var så vakkert som i går. Og særlig ikke når vi flyr over Hardangervidda og avslutter med solnedgang i Fanafjorden. Glede. 

frihet eller panikk?

Bildet over er fra i sommer, da vi hadde med drage på fjellet.  

Plutselig er ikke nettet tilgjengelig hjemme lenger, sånn uten videre. . Er det litt som når varmtvannet i springen plutselig er borte? Det forrykker hvertfall hverdagen å miste noe en er blitt så vant til. Jeg gisper litt i skrekk og forundring når jeg faktisk ikke har tilgjengelighet når jeg vil. Jeg elsker tilgjengeligheten. Så kjenner man på fraværet- og fyller det med noe annet. Folk som skal slutte å røye- de får ofte en hobby. Når det er slutt med typen må man ut i verden, være med venner og sette pris på deres nærvær. Er det litt sånn å miste nettet også? Er det som å fly med drage- uten vind? Det er kanskje da man begynner å løpe med dragen i stedet....? 

Madeleine Thien: Det vi ikke vet

For to uker siden ville jeg ta en pause fra Knausgård og rett og slett lese en bok jeg IKKE hadde hørt noe om fra før.... Nå har jeg våget meg på en liten bokanmeldelse:


Madeleine Thien: Det vi ikke vet
Gail produserer radiodokumentarer i Vancouver og foreldrene hennes er immigranter fra Malaysia og Kina. Når boken begynner er Gail faktisk død, og hennes liv og prosjekt er en av de historiene som blir fortalt ved tilbakeblikk i romanen. Det er tapet og savnet som danner grunntonen i boken. Gails kjæreste Ansel snakker om sorgen med sin gamle nabo, som selv har vært enkemann i flere år og har blitt vant til å leve med savnet etter sin Patricia:

”Sorg er den tiden da man stiller alle spørsmålene. Hvis man ikke finner en måte å få svar på dem , kommer man ikke til å leve videre. Man kommer ikke til å tenke på å få barn. Kanskje det er en evolusjonsmessig nødvendighet for å finne en måte å akseptere døden på, din egen eller andres. Vi glemmer at det er en mulighet. Folk dør, og vi blir overrasket. Det synes alltid så usannsynlig. Det er et bedrag. Det er som det du sa om perspektiv. På avstand kan jeg akseptere alt. Jeg kan se tingene som gjentar seg, mønstrene og så videre. Jeg aksepterer at universet er tretten milliarder år gammelt. Men på nært hold, akkurat her, er stedet man føler smerte, sorg. Akkurat her er det ting jeg aldri kan forsone meg med. det som hjelper meg, er når jeg sovner og drømmer om henne, drømmer om min Patricia, og hun sier: Det er ikke noe å bekymre seg over. Slapp av. Gi slipp på det. ” Han rister på hodet. ”Men det skjer ikke ofte nok, slett ikke ofte nok.”

Gail forsøker å løse en gåte fra fortiden, fra hennes foreldres liv i Asia. Handlingen beveger seg i et spenn fra 2. verdenskrig i Malaysia og Kina til nåtiden i Canada og Vancouver. Det er uvant å sette seg inn i krigshistorien fra dette området av verden. Jeg får plutselig et innblikk i en verdensdel jeg har lest lite om fra før. Denne delen av handlingen er brutal og vond, slik livshistorier blir når krigen ubønnhørlig skjærer inn i menneskers skjebner. Gail skjønner at det er mye foreldrene ikke har fortalt henne, det er så mye hun ikke vet. Det er disse gåtene som driver handlingen fremover og gjør at jeg vil vite mer. Jeg ble kanskje litt skuffet på slutten. Boken er først og fremst drevet av en indre handling, hva som skjer i personenes tanker og følelser, hvordan de forsoner seg med fortiden og livet sitt her og nå.

Jeg lot være å lese noe om forfatteren mens jeg leste boken. Det falt litt på plass da jeg etterpå leste at boken har flere sammenfallede punkter med Madeleine Thiens eget liv. Blandt annet var hun selv i en sorgprosess over tapet av sin mor da hun skrev boken. Sorgen var så inderlig beskrevet, uten å bli sentimental. En vakker og sterk fortelling.

Madeleine Thien

der er ingenting i verden så stille som sne.......

Der er ingenting i verden så stille som sne,
når den sagte gennem luften daler,
dæmper dine skridt,
tysser, tysser blidt

på de stemmer,

som for højlydt taler.

Der er ingenting i verden af en renhed som sne,

svanedun fra himlens hvide vinger.

På din hånd et fnug

er som tåredug.

Hvide tanker tyst i dans sig svinger.

Der er ingenting i verden, der kan mildne som sne.

Tys, du lytter, til det tavse klinger.

O, så fin en klang,

sølverklokkesang

inderst inde i dit hjerte ringer.

Helge Rode 1896